dagblakstad
Programmerer

Verdien av nærhet

Premissene i argumentasjonen om endring i akutttilbudene er generelt ensidig og overforenklet. For det første er den Norske geografien svært variabel. Vårt langstrakte land består av flate sletter, fjorder og fjell. Værtypene er veldig forskjellige, og det finnes lokalsamfunn som blir helt eller delvis isolert i kortere perioder av året.

Så lenge vi har en offentlig finansierte helsetjenester, eid og betalt av borgerne må det sørges for at midlene brukes slik at så mange som overhodet mulig har et forsvarlig tilbud. Etterhvert som infrastuktur bedres kan lokalisering av tilbud endres. Endringene kan være riktig på grunn av endret reisemønster, økonomiske eller faglig karakter. Men endringer krever ansvarlighet og lokal kunnskap. I debatten om sykehusstrukur ser økonomi til å veie tungt, og akuttfunksjonen er ressurskrevende. Akutt krever vaktberedskap som ikke til enhver tid har fullt belegg med arbeidsoppgaver.

Som det er beskrevet på Regjerings nettsted om Ulike styringsformer for å nå samfunnsmessige eller sektorpolitiske mål:
“2.3.3 Velferdsstatlige og demokratiske begrunnelser for statlig eierskap
I de nordiske velferdsstatene har det vært tradisjon for at staten har tatt et økonomisk og innholdsmessig ansvar for flere sentrale tjenester og infrastrukturer i samfunnet med det formålet å sikre en lik tilgang for alle og et likt tilbud til alle. Det har vært antatt at tilgangen til og kvaliteten på noen sentrale tjenester som helse, utdanning og andre sosiale hjelpetjenester har stor betydning for hvordan samfunnet som helhet fungerer.”

I utgangspunktet må det være positivt at det er lite å gjøre på akutten, men det har allikevel verdi at den er der. Ressursbruk må balanseres med krav til tilgjengelighet for alle som er innenfor området som dekkes. Selv om akuttfunksjonen er den dyreste å drive så kan det ikke være automatikk i at det der man skal kutte. Økonomi er kun en av faktorene som spiller inn, og det vil alltid være en smertegrense når det gjelder tilgjenglighet. Handlingsrommet ligger mellom hva som er økonomisk mulig, og forsvarlig sett fra et samfunnsikkerhetsperspektiv. Akuttfunksjonen er en sentral del av et sykehus, og fjernes den reduseres innholdet betydelig. Overført i et banalt eksempel: ville du fjernet motoren på bilen fordi den er dyr og krever mye vedklikehold? Akutt er på mange måter motoren i et fullverdig sykehus.

Det er et paradoks at vi setter alle kluter til for sikkerhet på flyplassene, men i distriktene med den dårligste infrastrukturen legges det ned akuttavdelinger begrunnet i økonomi. Sjansen for å dø av terror på fly er tross alt forsvinnende liten i forhold til å ikke rekke frem til akutten når ulykken er ute. Dette synes jeg er irrasjonelt, og feil bruk av felles ressurser.

Må det ikke vurderes hvor viktig og verdifull akuttfunksjonen, med lokaler vurderinger, er før man kutter? Verdien i akutt ligger i nærhet, det ligger jo i navnet. Om akutttjenesten flyttes lengre vekk fra folk, reduseres verdien for samfunnet. Er det vel anvendte midler når kostnadsreduksjonen er marginal og verdien reduseres? Hva med økte kostnader i ambulanseberedskap og reisevirksomhet for pasienter, pårørende og ansatte. Jeg tror ikke store (hvor stort kan det egentlig bli i distrikts-Norge?) fagmiljø veier opp mot økte reiseavstander målt i verdien nærhet til akutt gir. Den samme argumentasjonen mener jeg også er gyldig for fødeavdelinger, siden fødsler like gjerne kan være akutt med fare for liv til både mor og barn.

Jeg savner mer dyptgående analyser av slike problemstillinger. Det ville hjulpet både på å forstå hvorfor folk i distriktene er opprørte, og gi bedre beslutninsgrunnlag til å løse virkelige problemer og gjøre virkelige forbedringer. Offentlige midler kan ikke kun sees på isolert i hvert enkelt budsjett. Kutt et sted vil slå ut i økte utgifter på et annet dersom endringer ikke i settes i sammenheng med resten av samfunnet. Verdien av nærhet kan måles med statistiske metoder, ROS-analyser, folkehelse, trygdebudsjetter og folkemening. Det er på tide det settes krav til at helseforetakene ser ut av vinduet til samfunnet som ligger utenfor.